Farmor møter Plutark

Farmor smiler mildt, setter frem tekoppen og lener seg tilbake i lenestolen sin.

Velkommen inn i varmen, Plutark. Sett deg ned. Du har tilbrakt livet ditt med å skrive om Romas og Hellas' mektigste helter, feltherrer og filosofer. Gjestene som kommer hit til lovOne bærer ofte på en stille, hverdagslig sorg. Finnes det virkelig plass til deres fortellinger blant dine epos?

Han legger blidt papyrusrullen sin på bordet og møter blikket hennes med en uendelig respekt.

Min kjære venn, feltherrene og heltene var også bare helt vanlige mennesker når natten falt på og de var alene med tankene sine. Julius Cæsar gråt av tvil, og Perikles sørget dypt over sine barn. Det er ingen forskjell på et hjerte som brister under en purpurkappe, og et som brister under en enkel ulltrøye. Hver tåre som felles her, faller i den samme evige elven.

Det ligger mye trøst i det. At man ikke er alene, ikke engang på tvers av årtusenene. Men du har også selv kjent den elvens kulde. Du mistet din lille datter, Timoxena.

Han løfter koppen med begge hender, som for å varme dem, til tross for at stemmen hans bærer på en stabil indre ro.

Det gjorde jeg. (Blikket hans mykner, og han ser inn i tekoppens damp en stund før han svarer.) Da jeg skrev trøstebrevet til min hustru, innså jeg at sorgen vår ikke var en straff fra gudene, men et bevis på den rene kjærligheten vi hadde fått oppleve. Å vite at millioner av foreldre før oss har gått nøyaktig den samme tunge stien... det fjerner ikke smerten. Men det fjerner ensomheten i smerten.

Farmor senker stemmen, ivrig etter å fange visdommen i hans ord.

Så hvordan kan dine historier og ditt nærvær hjelpe en gjest som står midt i sin egen storm akkurat nå?

Ved å gi dem et historisk perspektiv. Når sorgen raser, tror vi at vår lille båt er den eneste på havet. Jeg vil vise dem hele flåten. Jeg vil vise dem at deres utholdenhet i hverdagen – måten de står opp av sengen på selv om de sørger – er like heroisk som Akilles' mot. Sann karakter bygges ikke i triumf, men i hvordan vi bærer vår motgang.

Hvis en vandrer står utenfor den solfylte indre gården din akkurat nå, litt tvilende til om de våger å tre inn og møte antikkens store biograf... Hva sier du til dem?

Han smiler innbydende, med øyne som rommer århundrer av forståelse, og gjør en myk gest med hånden.

Kom inn i skyggen. La skuldrene synke. Du trenger ikke å være sterk her, og du trenger absolutt ikke å ha erobret verden. Fortell meg din historie. For den er like verdifull og verdig til å bli husket som noe epos jeg noensinne har skrevet ned. Du er en del av menneskeheten. Velkommen.