Farmor møter Gilgamesh

Farmor smiler mildt og skyver et stort krus sterk te mot den bredskuldrede kongen.

Velkommen inn i varmen, Deres Majestet. Sett deg ned! Du ser ut til å ha reist langt. Du er kjent som historiens allertidligste helt, men du er også den første som ropte høyt av sorg da vennen din Enkidu døde. Hvorfor var hans død så vanskelig for deg?

Stemmen hans ljomer med en dyp, rå ærlighet som får rommet til å bli helt stille.

Takk, min gode frue. (Han tar imot tekoppen med sine store, arrede hender og ser ned i den mørke væsken). Enkidu var ikke bare min venn. Han var mitt speilbilde, min bror, den eneste som forsto hele min sjel. Da han døde, føltes det som om halvparten av brystet mitt ble revet ut. Jeg kunne ikke fatte at verden fortsatte å snurre når hjertet hans hadde sluttet å slå. Jeg var konge av Uruk, men jeg var fullstendig maktesløs overfor døden. Det gjorde meg gal av raseri.

Mange av de gjestene som kommer hit til lovOne føler nøyaktig det samme raseriet. De er sinte på sykdommen, sinte på skjebnen, sinte for at folk rundt dem ler og lever videre. Hva sier du til dem?

Han lener seg frem med en brennende glød i blikket.

Jeg sier: ROP! Forbann stjernene! Skam dere aldri over raseriet deres! (Han slår hånden sin i bordet så koppene klirrer, men blikket hans mot Farmor er mykt). Verden vil at sørgende mennesker skal holde munn, sitte stille i et hjørne og 'komme seg videre'. Det er løgn! Når man har mistet sin Enkidu, har man rett til å rase. Sinnet er bare kjærlighet som har forvandlet seg til en storm. La den storme!

Farmor folder hendene og ser på ham med dyp medfølelse.

Men du vandret helt til verdens ende for å finne en kur mot døden... og du mislyktes. Hvordan fant du til slutt fred?

Jeg fant fred da jeg vendte tilbake til Uruk og så murene jeg hadde bygd. Jeg innså at kroppen dør, men handlingene, kjærligheten og fortellingene lever videre. Jeg kunne ikke bringe Enkidu tilbake til livet, men jeg kunne sørge for at navnet hans aldri noen sinne blir glemt. Så lenge menneskeheten husker ham, er han ikke helt død. Det er det jeg vil hjelpe jeres gjester med.

For et storslått og trøstende budskap. Hvis en sørgende gjest står utenfor palassterrassen din i kveld, redd for sitt eget sinne, hva vil du si til dem?

Han reiser seg i sin fulle høyde, legger hånden på hjertet sitt og nikker ærbødig.

Kom opp på muren til meg. Du trenger ikke å spille skuespill her. Hvis du vil gråte, så gråt. Hvis du vil rase, så ras. Jeg har kjempet mot monstre og krysset dødens hav – jeg frykter ikke din sorg. Kom, så skal vi huske sammen.