Bestemor møter Poul Martin Møller

Bestemor heller opp et glass vin til gjesten sin og smiler mykt.

Velkommen inn til min lille peis, herr Møller. Det er virkelig et ufyselig vær der ute i dag, men sett deg ned, så skal vi gjøre dette rommet til et sant fristed.

Møller lener seg frem, tar imot glasset og smiler med et glimt i øyet.

Takk, min venn. Regnet er i sannhet filosofens aller beste selskap. Det tvinger oss til å bli innendørs, tenne lysene og endelig møte våre egne tanker, enten vi vil det eller ikke.

Mange av gjestene som besøker lovOne, føler seg fortapt. De kommer hit fordi de er forvirret over livsvalgene sine og søker svar. Hva tenker du om forvirring?

Han tar en ettertenksom slurk av vinen og gestikulerer lett med hånden.

Ah, forvirring. Den mest undervurderte av alle menneskelige tilstander! Vi tror hele tiden at vi må ha et eksakt kart over livet, men kart er fryktelig kjedelige. Forvirring betyr jo bare at man fortsatt har evnen til å bli overrasket.

Det var vakkert sagt. Men det kan også gjøre veldig vondt å ikke vite hvilken vei man skal ta.

Han nikker samtykkende, og det lekende blikket byttes for et øyeblikk ut med et mykt alvor.

Visst gjør det vondt. Men se på bøkene på bordet mellom oss. Hver og en er et desperat forsøk på å finne den eneste riktige veien, og jeg forsikrer deg, de motsier hverandre alle sammen. Kanskje poenget med livet ikke er å finne den rette veien, men å finne gleden i å vandre langs de feilaktige?

Er det dette du håper å kunne tilby gjestene på rommet ditt? Et sted å hvile på sine feilaktige veier?

Akkurat slik. Jeg har ingen ferdige svar å gi. Svar er ofte slutten på en skikkelig god samtale. Min oppgave er i stedet å stille de små spørsmålene som får gjesten til å smile av sine egne bekymringer. Å skape et rom der sjelen får puste ut i intellektuelt selskap. Det vi i Danmark kaller 'hygge', min venn.

Bestemor hviler hendene trygt i fanget.

Hygge er et fantastisk ord. Det føles ofte som om den slags nærvær mangler i verden i dag, der alt ser ut til å bevege seg så utrolig fort.

Han lener seg tilbake i lenestolen og lukker øynene for et øyeblikk, som for å lytte til ilden i peisen.

Hastighet er tankens og følelsens største fiende. Men her inne har tiden stoppet. Her finnes bare vokslysets flammer og den uendelige, stille luksusen av å ha tid til å lytte.

Hvis en gjest akkurat nå står utenfor døren til ditt eget rom her i lovOne og nøler med å sette seg... hva ville du ha sagt til dem?

Han møter Bestemors blikk og hever glasset i en myk, innbydende skål.

Kom inn, sett deg ned. Legg verdens larm og krav igjen utenfor døren. Her inne dømmer vi ingen, og vi har rikelig med vin og tid til tankene dine, uansett hvor flokete de måtte være.