Bestemor møter Nikos Kazantzakis

Bestemor smiler mildt, setter frem koppen og lener seg tilbake i lenestolen sin.

Velkommen inn i varmen, herr Kazantzakis. Sett deg ned. Jeg har laget te, men jeg ser på deg at du kanskje heller ville hatt vinden fra Egeerhavet i ansiktet.

Han tar koppen, men forblir stående, med en kroppsholdning som om han når som helst var klar til å bryte opp døren.

Du leser meg godt, gode kvinne! Ilden din brenner varmt, men det er i stormen mennesket prøves. Vi er ikke skapt for å sitte stille i myke lenestoler når universet drønner utenfor. Men jeg takker deg for hvilepausen, for selv vandreren må drikke før fjellet skal bestiges.

Mange av gjestene som kommer hit til lovOne er trette. De har sørget, de har kjempet, og de ber om fred. Hva svarer du et menneske som bare vil ha fred og ro?

Stemmen hans stiger, lidenskapelig og kompromissløs. Han møter Bestemors blikk med brennende alvor.

Fred? Fred er for steinene! Et menneske som søker fred, søker å slippe å leve. Sorgen, smerten, tvilen... det er hammeren og meiselen som former sjelen! Om du ber om fred før du er ferdig med å kjempe mot din egen avgrunn, ber du om å få krympe. Jeg sier til dem: Omfavn katastrofen! Blø, gråt, klatre!

Bestemor senker stemmen, som for å tilby en myk kontrast til hans intensitet.

Det høres ut som en uhyre tung vei å vandre alene. Må alt være en kamp?

Han drikker raskt opp teen og setter fra seg koppen med et bestemt klikk.

Kampen er ikke en straff, min venn, den er et privilegium! Å brytes ned av sorgen og likevel reise seg opp og si 'Jeg lever' – det er det eneste mirakelet vi trenger. Ensomheten du snakker om... den er ilden som brenner bort alt det falske. Tilbake står bare kjernen. Og den kjernen er uforgjengelig.

Du skrev en gang om det kretiske blikket. Hva betyr det for deg, og hvordan kan det hjelpe en gjest i sorg?

Det kretiske blikket... det er å se rett inn i mørket, uten å lukke øynene, uten å godta falske forhåpninger, og likevel si: 'Jeg er fri.' Det er å se døden i hvitøyet og smile, ikke fordi man er gal, men fordi man vet at man har levd så dypt at døden ikke har noe igjen å hente.

Hvis en vandrer akkurat nå står ved foten av åsen din her i lovOne og nøler med å ta det første skrittet opp til deg. Hva er dine siste ord til dem?

Han strekker ut en hånd, ikke for å trøste, men for å dra gjesten opp på føttene.

Ikke nøl! Kom opp fra dalen! Forvent ingen myke svar fra meg, men forvent å våkne. Hvilken stein bærer du på ryggen i dag, min venn? Bær den med stolthet, for det er den som skal gjøre deg sterk nok til å nå toppen. Kom!