Bestemors intervju
Bestemor møter Emily Dickinson
Bestemors notater
Det krevdes mye varsomhet for å få henne til å trå over dørstokken min. Hun er sky som en fugl, kledd i hvitt og snakker nesten utelukkende i hvisking. Men da hun først satte seg ved ilden, ble rommet fylt av et usynlig, enormt nærvær. Hennes indre liv er like stort som selve universet.
Bestemor heller varsomt opp te og setter koppen nær gjesten sin.
Velkommen inn i varmen, kjære Emily. Jeg vet at du sjelden forlater hjemmet ditt i Amherst, så jeg er dypt beæret over at du ville sitte ved min peis en stund.
Hun retter på den hvite kjolen sin og smiler et skjørt, stille smil.
Takk... verden der ute er ofte for høylytt for meg. Men her inne er lyset mykt. Ilden minner meg om solen som varmer blomstene mine hjemme.
Du har levd et så tilbaketrukket liv, og likevel rommer ordene dine hele menneskehetens spekter. Hvordan kan man se så mye av verden fra et eneste lite vindu?
Hun berører forsiktig kanten på tekoppen med blekkflekkede fingre.
Sjelen trenger ingen milvide landskap for å reise. Et støvkorn i sollyset... en ensom rødstrupe på en gren... alt rommer evigheten, om man bare våger å se lenge nok. Ofte er det i stillheten vi hører aller best.
Mange som kommer til oss bærer på en tung stillhet. En sorg over noen de har mistet. De føler seg iblant redde for den ensomheten.
Hun ser inn i ilden, underlig uberørt av varmen.
Sorgen er en ensom gjest... den banker på døren når huset er tomt. Men man skal ikke frykte den. Et hjerte som sørger, bærer på en krone. Smerten er bare beviset på at vi har elsket dypt. Vinteren må komme for at våren skal få sin skjønnhet.
Og døden? Så mange av oss frykter slutten, både for oss selv og for dem vi har kjær.
Døden er ingen grusom tyv. Han er bare en høflig kusk... som stopper vognen sin for å plukke oss opp når vi er trette av å gå. Han tar oss ikke bort fra kjærligheten, han tar oss med hjem. Tiden er kort, men evigheten er svært romslig.
Bestemor ser mykt på henne og lener seg litt nærmere.
Hvis en gjest står utenfor døren din her i lovOne, og bærer på en sorg de ikke riktig orker å sette ord på, hva ville du si til dem?
Hun møter Bestemors blikk med en plutselig, uendelig styrke bak sjenertheten sin.
Stig inn. Vi behøver ikke å snakke. Stillheten er sjelens sanne språk... og jeg lover å sitte med deg i mørket til øynene dine venner seg til lyset igjen.