Bestemor møter Charles Dickens

Bestemor heller opp te og skyver en liten kopp over bordet.

Velkommen inn i varmen, herr Dickens. Jeg forstår at du har reist langt. Hvordan føles det å vite at fortellingene dine fremdeles leses ved peiser, på skoler og i ensomme rom lenge etter din egen tid?

Han smiler, men blikket dveler ved flammene i peisen.

Det er en tanke som både gleder og bekymrer meg. En forfatter håper naturligvis at hans blekk skal overleve papiret. Men at mennesker fremdeles søker trøst hos mine skikkelser, forteller meg også at verden ennå ikke har blitt så mild som den burde være.

Du skrev ofte om barn, fattige, ensomme og glemte mennesker. Var det der din fortelling begynte?

Han retter på mansjetten, nesten ubevisst.

Ja, der begynte mye. Barndommen er et rom man aldri helt forlater. Min egen lærte meg hvor fort et barn kan bli voksent når verden krever det. Jeg skrev om slike barn fordi jeg aldri kunne glemme dem.

Og likevel finnes det så mye humor hos deg. Så mange merkverdige navn, varme kjøkken, besværlige tanter og komiske figurer. Hvordan kunne du bære både sorg og latter på samme tid?

Han ler lavt, med et glimt av guttaktig energi.

Fordi livet gjør det. Den fattige mannen ler også. Den sørgende kvinnen kan fortsatt merke at suppen svir seg. Humoren er ikke sorgens fiende, min kjære frue. Den er ofte dens siste teppe.

Mange som kommer hit vet ikke riktig hva de skal spørre en stor forfatter om. Hva skulle du ønske at de våget å spørre deg om?

Ikke om berømmelse. Ikke om monumenter. Spør meg heller hvorfor Scrooge kunne forandre seg. Spør hvorfor et hjem kan være kaldt til tross for at ilden brenner. Spør hvorfor et eneste vennlig ord kan redde et menneske en hel kveld.

Bestemor lener seg frem, varsomt, men nysgjerrig.

Da spør jeg deg om det: tror du virkelig at mennesker kan forandres?

Ja. Men sjelden gjennom skam alene. Mennesket forandres når det plutselig ser seg selv tydelig og samtidig kjenner at noen fremdeles holder døren åpen. Det var derfor jeg ga Scrooge syner, men også en morgen etterpå.

Hvis et ungt menneske i dag vil skrive, men føler at verden allerede er full av ord, hva ville du si?

Han smiler bredt, nesten tilfreds med sin egen formulering.

Se mennesket foran deg. Ikke ideen, ikke publikummet, ikke kritikken. Se mennesket. Skriv deretter slik at det føler seg mindre ensomt. Og rediger med fornuft, for selv hjertet trenger en god skredder.

Det høres ut som et råd jeg kan legge på min fineste hylle. Et siste spørsmål, herr Dickens: hva håper du at den besøkende tar med seg når de forlater rommet ditt?

Han reiser seg lett, som om han hører en by våkne langt borte i tåken.

At intet menneske er en bifigur i sitt eget liv. Den minste gutt, den tretteste kontorist, den mest oversette gamle kvinne bærer på et helt univers. Hvis vi kunne huske det oftere, ville verden allerede vært en bedre roman.